Kroppen min

Har du sett filmen til Margareth Olin?

Kropp2

(Bilde fra filmen)

Den er utrolig fin, og om du ikke har gjort det, så anbefaler jeg deg å spandere 20 kroner og bruke en halvtime på å se den. Etterpå blir du et gladere menneske.

En av årsakene til at jeg som snart 40- åring bestemte meg for å gjøre alvor av sydrømmen min etter omtrent 25 år med «tenke det og ville det…», var at jeg aldri finner klær jeg syns passer. Det er litt stusslig å gå i klesforretningene og oppleve at det jeg syns er kult ikke fins i stor nok størrelse . Selv om merkelappen sier XL (og av og til XXL), så spriker knappene og blusen er for trang over ryggen.

Derfor har det vært tanktop og cardigan i mange år.

Men jeg føler meg slett ikke ekstra stor – og jeg tror ikke så mange andre heller ville kalle meg det.

Så det beste for selvtilliten er egentlig å gi blaffen i butikkene og prøve å sy noe sjøl. Jeg er heldig som har tid og overskudd til å gjøre det. Men det er jo litt vanskelig å finne fram til hva som faktisk kler meg. Derfor har jeg i mange år hatt et litt usunt forhold til bli-ny spalter i ukebladene og TV-programmer a la Trinny & Susannah (guilty pleasure – nytes i smug)

CoolasaCarrotWomensBodyShapesInnerst inne har jeg nemlig en liten drøm om å bli ny. Men ikke for alt i livet vil jeg virkelig stå fram som overfladisk/forfengelig/evt så mislykket at jeg ikke en gang klarer å kle på meg… (Eller som en selvhøytidelig promp som tar seg selv alt for alvorlig…)

Likevel smugleser jeg alt jeg kan komme over om temaet finn din stil/bli ny/er jeg pære, murstein, vase eller banan? Og når jeg nok en gang får bekreftet at jeg har eplefasong, så fornekter jeg det og leter videre. Jeg er da ikke en frukt? Eller enda verre – en grønnsak?

For å bli veldig personlig her:

Jeg er 174 cm høy, har et brystmål på 102 og et hoftemål på 104. Og så har jeg en livvidde som akkurat kvalifiserer til å være usunn, og en BMI akkurat på grensen. Muligens litt ferm.

Men jeg følte meg tjukkere da jeg var 15 og veide 58 kilo. Pussig det der…

Jeg gikk i mange år rundt og var ujålete på trass, for det skulle man liksom. Det er tross alt mange ting her i livet som er viktigere.

Men det er også viktig å huske på at man må kunne ta vare på seg selv før man kan ta vare på andre. Jeg har omsider lært meg at forfengelighet er OK, men den må styres i riktig retning.

Det her er en ryddeblogg, og ingen moteblogg, men likevel: Her er noen relativt fornuftige nettressurser som blant annet kan gi noen innspill til temaet kropp og stil og mote og sånt:

http://lostinaspotlessmind.com/

http://www.lazystitching.com/

http://www.alreadypretty.com/

http://www.blogforbettersewing.com/

http://www.draft.academichic.com/about/

http://bodyshapestyle.com/

http://www.insideoutstyleblog.com/

Om du vil ta klesdesignerdrømmen helt ut, eventuelt bare ønsker å lage en miniversjon av deg selv: (les for øvrig denne blogposten)

http://tracingrealbodymodels.org/

http://www.threadsmagazine.com/item/30351/video-how-to-make-a-personal-croquis

Advertisements

2 thoughts on “Kroppen min

  1. Flott innlegg. Kjenner meg godt igjen selv om jeg har en annen kroppsfasong enn deg.
    Det er fantastisk å sy til seg selv fordi man får klær som faktisk passer. Det var i alle fall en revolusjon for meg. 🙂 Om jeg får tipset deg om det nettstedet jeg bruker for å finne en stilretning for meg selv: artikkelserien Wardrobe architect på coletterie.com

  2. Takk for hyggelig tilbakemelding:) Du er nok kommet litt lenger i syutviklingen enn meg, så jeg skal sjekke ut tipset ditt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s