Om å gjøre seg ferdig.

Dette er en litt artig historie, om en trang, eller i alle fall lang, fødsel.

Ideen er ikke akkurat revolusjonerende, men kanskje kan det være et tips for den som er like knytta til ting/plagg som jeg blir. For av og til må man jo få rydda litt  (i sysakene).

Jeg begynte på en genser til eldstejenta for 13 år siden. Brukte ikke mønster, og det har jeg etter hvert skjønt at jeg må, ellers blir jeg ikke ferdig… Ja, for jeg ble bare ferdig med bolen, og så var hun plutselig for stor. Den ble liggende i skuffa, for det kunne jo komme flere. Og det gjorde det. Og da fant jeg ut at jeg kunne lage vest av genseren, for jeg hadde ikke nok garn til ermer (det hadde jeg brukt til noe annet).

Men minstejenta ble brått stor hun og, så bolen ble liggende (til barnebarna…) Men her en dag fant jeg den mens jeg leita etter noe annet.

Og da så jeg ei lue til mor. Og den klarte jeg å fullføre. Minstejenta er modell.


  

Mønster på ei enkel lue kan du for eksempel finne her:

http://fargebarn.blogspot.no/2011/04/hvordan-sy-en-lue.html

Størrelsen tilpasser du bare etter ei lue som passer.

Enda flere bukser

Joda, jeg er her, men det skjer jo så mye annet enn blogging i livet også. Men sy det gjør jeg, innimellom slagene. I det siste har det vært bukser, rettere sagt jeans. Og jeg er etter hvert blitt svært fornøyd med resultatet, og har lyst til å dele det jeg har erfart.

Jeg har jo prøvd å sy flere bukser det siste året, både egenkonstruerte og etter mønster, men dette er det første virkelig vellykkede forsøket med tanke på passform.

Min livlinje er så å si ikkeeksisterende, og problemet med de fleste bukser er at de sklir ned over rompa. Og bruker jeg belte blir beltet hengende igjen, mens buksa sklir. Men denne sitter oppe, ingen hepsing.

Mønsteret er Ginger jeans. Det finner du her: http://www.store.closetcasefiles.com…-jeans-pattern

Jeg har lest en del om kroppsfasong i sommer, og det gikk opp et lys for meg når jeg leste om rund versus flat fasong. Man kan ha likt hoftemål, men noen ser bredere ut forfra (bred over hoftene), mens andre er bredest sett fra siden (magen stikker ut). Jeg har litt sånn «andefasong» ; magen stikker fram, og buksa er ofte for kort bak. Da må man gjøre endringer i skrittbuen foran, ta vekk litt der, slik at man kan dra buksa «bak og opp», og ta vekk en kile bak. Den blir kortere foran da, så det er lurt å klippe ekstra høy linning som du tilpasser til slutt.

Jeg sydde modellen med høy linning i størrelse 12. Dette er egentlig i minste laget i følge målene, men jeg valgte den størrelsen i og med at jeg visste at stoffet jeg hadde valgt (stretchdenim fra Stoff og stil) hadde ganske mye stretch. Linningen ble imidlertid for kort, så den måtte jeg klippe på nytt (se, den har en annen farge, og det er ikke bare en del av designet…)

Det ikke noe spesielt vanskelig å sy ei slik bukse, bare å være nøyaktig og følge instruksjonene. Akkurat dette mønsteret kommer med en sy-along der hvert trinn er veldig grundig forklart, så det er egentlig bare å hive seg uti. Det eneste jeg anbefaler er å beregne ekstra sømmonn for tilpasninger, tråkle sammen alle sømmer med lange sting, prøve på buksa, og gjøre eventuelle endringer før du setter i gang for alvor.

Jeg var så imponert over meg selv at jeg like godt sydde ei til. Denne med gule stikninger og greier!

Bukser på rekke og rad.

Jeg var ikke helt fornøyd med Stoff og stil- denimen, så jeg prøvde å bestille fra Danmark (stof-stedet) Dette er mer «vanlig» denim, kraftigere, med mindre strekk. Og av det har jeg lært at jeg må legge til litt ekstra i sømmonnet neste gang, for mindre strekk gir mindre bukser, og da jeg prøvde dem etter at jeg hadde satt i glidelåsen trodde jeg at disse kun ble til ståbruk. Men det gikk seg til, dongeri strekkes jo uansett, og det er mulig jeg må ha buksene så trange over hoftene for å få dem til å henge oppe. Jeg har nemlig lest at det ikke er linningen som skal få buksa til å henge oppe, men fasongen.

Det blir nok flere av denne sorten.