En kjole til 17. mai

IMG_3663

Denne ble til helt tilfeldig. Jeg fant en enkel tutorial på nettet, kom på et stoff som lå på hylla og satte i gang med å klippe. Etter ti minutter (og da overdriver jeg ikke) hadde jeg en kjole. Riktignok med rå kanter, men likevel.

Bare så synd at jeg hadde feilberegnet stretchen i stoffet, så jeg måtte rekke opp hele greia og sette inn svart ribb i sidene. Men den ble egentlig finere slik. Og mer lik inspirasjonskilden. Og på tross av feilen brukte jeg bare en halv ettermiddag på stasen.

Overdelen er tegnet av en eksisterende topp, og skjørtet er et sirkelskjørt. Kantet med svart ribb og avsluttet nederst med rullefald. Stoffet er økologisk jersey fra Lillestoff, kjøpt hos Olivias.

Tut: http://www.mesewcrazy.com/2015/05/easy-swing-dress-diy.html

Kjolen planlegges brukt på 17.mai med en liten cardigan til.

Bukse i lin, grå.

Linbukse – bukse to i buksesømsammenligningsprosjektet mitt. (bilde kommer etter hvert)

Stoff: Ca 1 meter grå lin, muligens biolin fra Hilco (?) I minste laget for å lage ei fullstendig bukse.

Dette er altså mitt andre bukseforsøk. Den henger oppe, og den ser slett ikke så verst ut, men det er fortsatt noe som ikke stemmer helt.

Buksa er sydd etter mitt egenkonstruerte mønster, versjon 1 (Cal Patch). I og med at dette skulle være en luftig sommerbukse ønsket jeg å lage den videre enn mønsteret, så jeg la til ekstra i sømmonnet hele veien rundt.  Så enkelt er det imidlertid ikke nødvendigvis. Jeg har en mistanke om at jeg heller burde ha delt mønsteret på midten og lagt til ekstra vidde på den måten, for å beholde proposjonene i mønsteret.  Åkke som, det ble litt justering å gjøre, særlig i livet. Sliter fremdeles med den glipa baki ryggen, og fortsatt er det et eller annet med skrittbuen som ikke stemmer.

Buksene er igjen blitt litt korte, denne gangen er det ikke fordi jeg ikke har målt godt nok, men fordi linstoffet jeg brukte var klippet skjevt (fy til den som har gjort det), så det var rett og slett ikke nok stoff til to like lange bein.

Så da fikk det bli høyvannsbukse, fin til å vasse langs strandkanten med.

Linninga er i dobbelt lag med bomullslerret, stjerner på det ytterste, og kantet med sennepsgult skråband.

Denne gangen er jeg veldig fornøyd med finishen på linninga, men jeg har fiklet litt med hvordan jeg skal få den til å holde seg på plass. Nå har den en understikning sydd gjennom sømmmonnet på alle tre lag, og en toppstikning, i tillegg til at den er festet med noen ekstra sting i sømmene. Den blir imidlertid fortsatt litt skeiv/vrir seg ved bruk, men jeg tror det rett og slett kommer av slurv – at linnnga er blitt litt trangere enn buksa, fordi jeg tok inn i livet etter at jeg egentlig hadde sydd ferdig linningen, og at proposjonene på linningen ikke ble helt riktige fordi jeg ikke gadd å sprette av hele  greia, men bare delvis, og klippet av litt på den ene sida. Så ikke gjør det vær så snill.

bukse
Dette er altså innsida av buksa, om noen skulle tvile på det.  Ikke legg merke til at sømmen jeg har festet skråbåndet med er krokete, jeg vil heller rette oppmerksomheten mot at innsida nesten er finere enn utsida. Siden sist har jeg lært at dette heter indresøm (flat felled seam på engelsk)

Glidelåsen er som vanlig ikke helt bra.  Det er et gjenbrukslås som var klippet litt av øverst, noe som har resultert i at det har en ekkel utstikkende plastflipp som stikker meg i hofta. Har prøvd å bote på det med en knappelapp (?) på innsida, men det ble ikke  helt vellykket. Og glidelåsen stikker fortsatt. Jeg får sette en plasterlapp på hofta.

en knappelapp
En knappelapp? Ikke særlig pen, derfor et minibilde…

Der har jeg igjen for å være alt for utålmodig og ikke klare å vente til jeg er på en glidelåsbutikk.

glidelåset
Det her får jeg ikke helt til…

One more to go før prosjektet er fullført. Neste bukse skal i alle fall være lang nok i beina. Og så skal jeg øve meg på å sy i glidelås.

Det ble en bukse!

Jeg har fullført noe igjen! (bilder kommer)

Og det ble en bukse. Riktignok ikke av egenprodusert mønster enda, men det kommer nok det også.

Dette er første gangen jeg har fullført en «ordentlig» bukse. Minnes vagt at jeg hadde et prosjekt på gang i håndarbeidstimen på ungdomsskolen, men jeg kom aldri så langt som til sluttføring. Jeg var ikke særlig motivert. Kanskje jeg burde se om den fortsatt ligger på kistebunnen hjemme og prøve å fullføre. Buksa var veldig vid og i et irrgrønt, flanellsaktig stoff. 1988 eller deromkring…

Denne buksa er imidlertid i svart stretchdongeri.

Mønsteret er Colette Clover.  Jeg har dermed fullført et av mine planlagte prosjekter (se Wardrobe architekt del 7)

Jeg likte mønsteret veldig godt, og jeg synes selv at resultatet ble bra, selv om finishen kanskje kunne vært bedre noen steder.

Det er imidlertid veldig artig å bildegoogle buksa og se at min versjon sitter minst like bra som alle de andre versjonene som ligger ute på nettet.

Det at buksa er sydd i stretchstoff bidrar sikkert i positiv retning.

Tror dette vil passe som et førstegangsprosjekt for flere enn meg. Mønsteret finnes  både i papirformat og som direkte nedlastbar pdf-fil for utålmodige sjeler.

Slik gjorde jeg det:

Siden jeg ville at buksa skulle sitte tight (først og fremst i betydningen holde seg oppe , bestemte jeg meg for å ikke sy den i str 14, som jeg skulle ha gjort etter målene, men i en størrelse mindre. Jeg sydde ikke prøve men gikk direkte til verks med hovedstoffet. Jeg la imidlertid til godt med sømmonn, og sydde sammen med lange sting først, slik at jeg lett kunne ta opp igjen og tilpasse underveis. Løste tilpasningen på den enkle måten: Tok på meg den vide buksa ut inn og merket av der den trengte endringer.

Til slutt endte jeg opp med ei bukse som ligger nærmere str 10 enn str 12. Jeg kunne sikkert hatt den bittelitt videre i beina, men den fungerer bra. Og aller viktigst: Den sitter oppe i livet. Ikkeno’ buksesig foreløpig!

Jeg er også veldig fornøyd med finishen på sømmene. Jeg brukte denne metoden for å sy ned sømmene.  Svart på svart er et dårlig valg om en vil at sømmene skal synes, men her er i alle fall både utside og innside:

utside søm

Ting jeg kunne gjort bedre:

Glidelåsen:

Den er absolutt ikke usynlig.

Slik:

finishedzip-500x333
(bilde fra coletterie.com)

Ikke slik:

zip1

Linningen:

Linningen var det vanskeligste med hele buksa, og jeg fiklet litt med den. I utgangspunktet skal den være i tre lag. Jeg valgte smårutete bomull på innsida, og i tillegg skulle det strykes på mellomlegg for stabilisering. Det gikk opp for meg at det ville gjøre at stretchen forsvant, og linninga dermed ville bli for trang, så strykeinnlegget ble røsket av. Linninga har dermed bare to lag, og er muligens ikke så stabil som den burde ha vært. Jeg fikk i ettertid tips om at jeg jo kunne sy i et ekstra lag av hovedstoffet i stretch i stedet. Det blir neste gang.

I tillegg er det er ei glipe i ryggen som burde ha vært tatt mer inn, og buksa er litt høyere foran enn bak. Jeg må forske litt mer på hva det skyldes. Sannsynligvis er det noe med skrittbuen som er blitt litt feil.

Dessuten burde jeg ha avsluttet kanten på den indre linningen med skråband i stedet for å bare brette den inn og sy stikninger, for det ble veldig fiklete, og vanskelig å treffe riktig med sømmen.  Det er faktisk mulig at jeg kommer til å finne fram sprettekniven og ordne det.

Slik:

06-bind-inner-waistband-650x433
(bilde fra coletterie.com)

Ikke slik:

lining

Forarbeidet:

Jeg burde ha målt beinlengden på mønsteret. Mønsteret finnes i to versjoner, en kort og en lang. Jeg ville i utgangspunktet ha lang bukse. Men som dere ser er den blitt ganske kort. Hvilket skulle bevise at beina mine er lengre enn gjennomsnittet. Jeg er imidlertid fornøyd med lengden.

Og: Etter at jeg har fullført ser jeg nå at det finnes et meget godt hjelpemiddel for tilpasninger og søm av denne og andre bukser her: http://www.sewalongs.com/clover

Les og lær!

 

 

Buksemønster del 2 – Justering av egenkonstruert mønster

Nå har jeg sydd lerretsprøver av mine egenkonstruerte mønster. Jeg har konstruert to buksemønster. Et etter den klassiske metoden som Mari Melilot lærer bort i «Syboka» og et etter Cal Patch sin forenklede (?) metode i «Design it yourself clothes».

Jeg er lat og gjør det sjelden, men min lære er bedre enn min gjøren så jeg sier: Sy alltid en prøve (muslin på engelsk), om ikke annet så av den delen av plagget som er kritisk for et godt resultat. Det er ikke arbeidskrevende, og du bruker de tøyfillene du har tilgjengelig.

Når du syr prøver er det et godt tips å legge til godt med sømmonn, og sy med maks stinglengde. Da har du noe å gå på, og det er det enklere å rekke opp igjen dersom du må justere mønsteret ytterligere (og det må du sannsynligvis).

Jeg var litt lat, og sydde shorts,  i og med at det tross alt er liv og hofteparti som er det mest kritiske. Det kommer IKKE livebilde av ferdig resultat, men jeg kan melde fra om at prøvinga ikke gikk så aller verst.

Her er  imidlertid buksene pent dandert ved siden av hverandre, med bakbuksa ut (Patch til høyre, Melilot til venstre)

buksetest

Litt forskjell ble det jo, men begge buksene gikk over rompa, og satt egentlig ganske godt der.  Patch-buksa ble imidlertid i korteste laget, jeg fikk en aldri så liten rørleggersprekk (1-0 til mamma – jada, jeg skal begynne å bruke bukser med høyere liv…), og la til to cm der.  Jeg er også litt mer bulkete enn jeg har klart å gjengi  i mønsteret, så det måtte litt ekstra justering til. Skrittbuen ble gjort større, og jeg tok ut begge prøvene litt i sida for å jevne ut bulkene (dette var en pen måte å si at buksene ble bittelitt trange her og der, her har jeg nok slurvet litt med målene …)

Neste trinn i prosessen er å rekke opp, sy prøven på nytt med endringer, og prøve en gang til, osv… til man er fornøyd.

Da jeg var fornøyd med passformen presset jeg buksene, vrengte dem, klippet dem opp akkurat i sømmen og beholdt en bakbukse og en frambukse.

Vips, ferdige lerretsmønstre.

Jeg vet ikke helt om dette er den korrekte måten å gjøre det på, men det fungerer i alle fall. (i og med at jeg hadde jukset litt og lagd kortbukser, sydde jeg nå på de manglende beina. Er du petimeter syr du selvfølgelig full lerretsprøve.)

Her er mine buksemønstre. Melilot til høyre, Patch til venstre.

buksepatch buksemelilot

Alt i alt må jeg nok  si at Melilotmetoden (den klassiske) ga det beste resultatet, i alle fall når det gjelder passform.  Her har man jo også et grunnmønster som kan brukes som utgangspunkt til alle typer bukser. Så jeg vil nok beholde dette, men likevel fullføre testen og sy bukser av begge. Og jeg vil også sy en tredje bukse av et kjøpt symønster.

Alt kan jo endres på dersom man syr en test før «the real thing», og jeg tenker nå at det å konstruere selve mønsteret kanskje ikke er det mest essensielle (men artig dersom du er spesielt interessert, og som meg kanskje egentlig mer opptatt av prosess enn resultat – antagelig er det derfor jeg aldri blir ferdig med noe…), men faktisk å kunne tilpasse eksisterende mønstre til egen kropp.

Her har Melilot, og sikkert mange andre sybøker også, gode tips.

Ellers gir googlipedia som vanlig svar på det meste (søk f.eks på «fitting sewing patterns»)

Neste: blir det bukse eller kanskje noe helt annet? Ikke godt å vite. Følg med!

 

Bukser – sammenligning av mønstre. Del 1 – konstruksjon

Vingler videre.

Ingen topper foreløpig, men derimot bukser.

Sykroken.no planlegges det bukse-mønsterkonstruksjonsalong. Jeg har foregrepet saken en smule, for jeg ble så inspirert.

Jeg har ikke mye erfaring med mønsterkonstruksjon – jeg var så vidt borti det den gangen jeg gikk på folkehøyskole og ikke fulgte med, og har gjort noen spede forsøk senere og – men synes det er veldig artig. Og med min bulkete kropp, som går over omtrent tre størrelser, er det naturlig å ville ønske å få til noe som passer. Bukser er for så vidt ikke det største problemet –  men jeg opplever ganske ofte buksesig, noe min gode mor (som har utdanning i mønsterkonstuksjon), mener kommer av at buksa er for lav (dvs feil passform –  jeg  har ikke hofter nok til å holde den nokså vide linningen på plass). Er buksa høy i livet, velter det gjerne fram en lite kledelig bulk over buksa, og det er jo heller ikke akkurat så pent – eller behagelig. Dessuten syns jeg bukser som er høye i livet blir litt kjerringaktige (ja, ja, jeg er muligens ei kjerring…)

Så ja, bukser som passer, og som sitter akkurat der jeg vil de skal sitte, hadde ikke vært helt ueffent.

Jeg har to bøker om mønsterkonstruksjon; Maril Melilots «Syboka» og Cal Patchs «Design it yourself clothes – Patternmaking simplified». Disse to bøkene har ulike framgangsmåter, og jeg ble inspirert til å prøve begge metodene for å se om det ble forskjell på mønstrene. I tillegg ville jeg sammenligne de egenproduserte med et ferdigmønster (Clover fra Colette patterns), for å se om passformen på egenkonstruerte mønstre faktisk blir bedre.

Husk nå på. jeg kan ikke egentlig dette. Dette er ikke en post om selve mønsterkonstruksjonen, det har andre forklart bedre enn meg, men om min erfaring med  de ulike metodene, og selvfølgelig, etter hvert, om buksene faktisk passer.

Selve mønsterkonstruksjonen er ikke vanskelig. Du trenger å ha tatt riktige mål, og så må du være nøyaktig. Så er det kjekt med en skredderlinjal. Det har de for eksempel på Stoff og Stil. Men jeg tror det går helt fint med en vanlig, lang linjal også. Jeg har også en fleksibel linjal, som det kan være kjekt å ha for å tegne buede linjer med. Alternativt en «French curve»  – en «krusedulllinjal» med ferdige kurver som finnes i veldig mange fasonger. Den ser mer proff ut, og er selvfølgelig mer stabil, men jeg synes at den fleksible linjalen er kjekkest, for den kan du forme etter dine egne kurver. Og så trenger du bare en. Greit for en med liten plass og alt for mange ting allerede.

kurver
Franske kurver er ikke et livsnødvendig redskap. (http://www.torso.no/)

I tillegg trenger du noe å konstruere på. Det finnes spesielt mønsterpapir å få kjøpt, men du kan jo i prinsippet bruke hvilket som helst papir, fortrinnsvis store ark, hvis du ikke er veldig glad i å teipe.  Avispapir har jeg for eksempel lest at mange bruker.

Jeg sverger imidlertid til godt, gammeldags gråpapir, en god (spiss) blyant, og et viskelær. Så er det bare å sette i gang og følge instruksjonene.

Og det har jeg altså gjort. Og laget to produkter, som slett ikke ble helt like.

Mari Melilot beskriver den «klassiske» metoden, der du tar utgangspunkt i livvidde (der du er smalest) og hoftevidde (der du er bredest).

Cal Patch tar utgangspunkt i livvidden der du ønsker at buksen skal sitte. I mitt tilfelle et lite stykke lengre nede enn der det er smalest. I tillegg bruker hun faktiske mål rundt lår og kne og nederst på beinet (dvs den vidden du ønsker å ha der). Hun anbefaler også å måle på en bukse som har den ønskede fasongen, for å sjekke.

Melilot tar kun utgangspunkt i ønsket buksevidde nederst. Resten av buksebeina opp mot skrittet blir konstruert ved hjelp av standardmål med utgangspunkt i denne nedre benvidden.

I utgangspunktet –  før jeg har prøvd dette –  tenker jeg at Patchmetoden må være bedre for å få en god passform. Jo flere mål man tar, jo bedre må det jo være? Vi bulkete burde jo egentlig tatt enda flere mål nedetter hofter, rumpe og lår. Det er sikkert ikke noe i veien for å gjøre det, men det er uansett en vei å gå fra flatt papirmønster til ferdig tredimensjonalt plagg, og man vil kunne gjøre de samme tilpasningene på et prøveplagg.

En annen forskjell er at bredden på forbukseben og bakbukseben er lik hos Patch, mens bakbuksebena er bredere hos Melilot. Sammenligner du med kjøpebukser ser du at bakbuksen pleier å være bredere enn forbuksen. Det kan jo bli interessant å se om dette har noe å si for passform og komfort.

Med den klassiske metoden blir man dessuten sittende med to buksebein som er konstruert oppå hverandre, slik at man må tegne av en gang til for å få et ferdig mønster. Patch konstruerer hvert buksebein  for seg, slik at man kan klippe rett ut. Slikt kan man like!

Alt i alt skjønner jeg hvorfor boka til Cal Patch har undertittelen «Patternmaking simplified». For denne metoden virker på mange måter enklere. Men med den klassiske metoden har du et grunnmønster som kan brukes til å lage mange ulike buksefasonger. Med utgangspunkt i dette kan du lage bukser som sitter over hoftene ved å forkorte det. Bruker du Patchmetoden er det i alle fall ikke like enkelt å forlenge livet. Begge bøker viser imidlertid hvordan du med utgangspunkt i mønstrene kan lage ulike buksefasonger.

Så gjenstår det  jo å se hvordan de ferdige buksene blir. Første steg i den videre prosessen blir å sy lerretsprøver av de to «førstegenerasjonsmønstrene». Bildene under viser i alle fall at resultatet slett ikke ble likt. Jeg er spesielt spent på hva den betydelig mindre skrittbuen på bakbuksa til Patch vil ha å si.

mønster v1fmønster v1b
Egenkonstruerte buksemønstre versjon 1.0. Frambukse og bakbukse.
Melilot i mønstervlies, Patch i gråpapir. NB! Beina er forkortet for å få plass på bildet.

Vil du lese mer om mønsterkonstruksjon? Jeg anbefaler begge bøkene over.  Og søker du på  «mønsterkonstruksjon» eller «pattern drafting» på nettet, kommer det opp uante ressurser.

Litt om planlegging og gjennomføring og mye om å velge rett størrelse når man ikke er helt rett selv…

Nå har krympingen av stofflageret offisielt startet.
Jeg planlegger og syr, og når målet etter noen omveier. Og mens jeg syr, lærer jeg masse.

(Tusen takk til Tante Marit og SiKaLo på Sykroken for tips underveis!)

Prosjekt: Test av kjoleidé

birds om grayonion 2012onion2012min

Stoff: Bomullsjersey fra Girl Charlee, 1,5 m.
Mønster: Onion 2012, med kort arm.
Min kjole på Matrone prøvedokke til slutt

Dette stoffet har ligget ei god stund i stoffhaugen min, delvis fordi jeg jo lider av klippevegring, og delvis fordi jeg synes det var så fint at jeg ville ha et ordentlig prosjekt å bruke det til. Jeg er  riktignok litt usikker på om jeg liker at halvparten av fuglene flyr på rygg, men jeg skjønner jo poenget med å ha retningsuavhengig trykk, og det gjorde også at jeg hadde akkurat nok stoff til dette prosjektet.

Akkurat dette mønsteret har jeg valgt fordi jeg fant denne kjolen. Jeg har også funnet et nydlig grønt stoff jeg vil bruke, men trengte å teste mønsteret først.

Dette er egentlig et mønster beregnet for fast stoff, så jeg måtte gjøre noen endringer underveis. I utgangspunktet er det ikke sikkert at det er nødvendig å gjøre noe annerledes når du bruker stretchstoff til mønstre beregnet på fast stoff, kanskje botsett fra å evt velge en størrelse mindre.

Når det gjelder akkurat meg og min kropp har jeg imidlertid lært at jeg nesten alltid må gjøre endringer. Jeg er nemlig (og dette har jeg gledet meg til å skrive helt siden jeg innså det) spinklere enn brystmålet skulle tilsi.

Hvordan kan jeg si det? Jo, jeg har tidligere prøvd å sy flere kjoler etter andre Onion-mønstre, men de har endt opp som litt bomsete kreasjoner, store i armrigningen og i overbolen. Men det er altså fordi jeg har valgt størrelse etter brystmålet, og dessuten tatt i litt ekstra fordi jeg alltid er redd fordi ting skal bli for trange. Jeg er 102 cm rundt brystet, og har derfor, etter måltabellen på mønsteret valgt størrelse 46. Og har vært kjempeirritert på disse Onionmønstrene som alle skryter sånn av (og på meg selv som ikke får dette til).

Men over tid har jeg lest meg til at de fleste symønstre er laget for damer med B-cup, dvs at de har forholdsvis mer (bredere) kropp og mindre bryst enn det jeg, med min F-cup har. Dermed vil passformen i øvre del av bolen bli feil når jeg velger størrelse etter brystmål.

Dersom man later som man er flatere enn man er, og  i stedet velger størrelse med utgangspunkt i øvre brystmål, dvs over brystet, rett under armene, vil det sannsynligvis bli mye bedre passform i overbolen.  Så kan det hende at man må gjøre noen modifiseringer for å lage plass til puppen igjen – det kommer an på hvor mye det er snakk om, og hvordan designet på plagget ellers er.

Jeg måler 95 cm i øvre brystmål, og kan derfor med hell gå ned til i alle fall størrelse 42, og i tilfellet med dette prosjektet, med stretchstoff, sannsynligvis enda mer, i og med at kjolen er ganske vid i utgangspunktet. Dette sier jeg i etterpåklokskapens lys, i og med at kjolen ble sydd i størrelse 42, men likevel ble for vid i armene (noe jeg fikset med å ta inn et par cm her og der, men som jeg nok kunne ha unngått ved å modifisere mønsteret enda litt mer).

At man bør ta utgangspunkt i øvre brystmål når man velger størrelse gjelder selvfølgelig både for klær som sys i fast stoff og klær som sys i stretchstoff, men man vil sannsynligvis måtte gjøre større endringer på plagg som syes i fast stoff i og med at stretchstoffet er mer fleksibelt. Søker du på «full bust alteration» eller FBA på nettet, kommer det opp mange tutorialer som forklarer dette bedre enn jeg kan gjøre.

Min første Onion 2012 ble vellykket. Men det jeg lærte underveis gjorde at jeg ville prøve enda en gang. Denne gangen med et annet mønster, av hensyn til stoffmengde tilgjengelig.

Prosjekt: Utprøving av størrelser

striper gråonion 2008onion2008min

Stoff: Bomullsjersey fra Stenzo, 1 m
Mønster: Onion 2008
Min kjole på Matrone prøvedokke til slutt

Mønsteret er hovedsaklig valgt fordi det ikke krever så mye stoff. Jeg valgte å ta utgangspunkt i størrelse 42 i armene, og forlenget armlinjen ut til størrelse 44 i siden, slik at det skulle bli nok plass til F-cupen. I tillegg har dette mønsteret innsnitt i siden inn mot brystet og det må av erfaring flyttes litt ned.

Her er en fin tutorial som viser hvordan det kan gjøres.

Det er ikke helt enkelt å finne ut akkurat hvor langt innsnittet må flyttes, syns jeg, så det måtte litt prøving og feiling til for å få det til å ligge fint. Det skal i teorien peke mot brystpunktet (spissen?) eller hva det heter, men ikke gå helt fram.  Det lureste er nok å sy en prøve først, og så merke av med tusj el.l hvor brystpunktet er, og så flytte innsnittet tilsvarende nedover.

Jeg flyttet innsnittet 2 cm ned. Dessuten måtte jeg ta inn 1 cm  (den jeg la ut for å lage str 44) under ermene igjen.

Så et siste notat til meg selv: Det blir nok riktigere å beholde ermene som de er, men heller bue sidesømmen litt ut mot 44-linjen.

Kjolen sitter for øvrig som et skudd, men er litt… Stripete? Derav skjerfet. Vi skal nok bli gode venner.

Vi tester. Del 2

Det var den oppskriften på fargeprint-forbehandlingsmiddel ja…

(Les her for original post på engelsk – jeg har bearbeidet den litt videre her under)

Tøymykner og vann hadde jeg fra før. Det neste jeg måtte finne ut av var hva i alle dager alum og soda ash/washing soda er for noe, og om det i det hele tatt går an å få tak i her til lands.

Når du googler kommer du nesten alltid fram til engelsk Wikipedia, og trikset er da å be om den norske artikkelen.

Og da fant jeg: alum=alun og washing soda= krystallsoda.

Alun fant jeg på apoteket og krystallsodaen i vaskemiddelhylla på ICA.

kjemi

Jeg lurer på hvordan i alle dager noen har funnet på å koke i hop dette? Skjønt, egentlig er det en viss logikk i det. Alun blir brukt for å bedre fargeintensitet og -holdbarhet ved  plantefarging, og etter nok et googlesøk fant jeg ut at det blir krystallsoda også.

Hva tøymykneren gjør, er litt uklart for meg, men håpet om at dette skal virke ble ikke mindre.

I følge oppskriften skal altså dette blandes med varmt vann. Deretter skal det stå i 15 minutter , før stoffet haes i. Det er nok lurt å ha hansker på seg når man gjør dette, for jeg tror det kan være litt strengt for hendene.

Etter at stoffet hadde ligget i blandinga i 5 minutter, tok jeg det opp, og klemte ut all overskytende væske. Jeg tok vare på restene i et syltetøyglass, som jeg merket grundig etter at ungene kom og lurte på hvorfor jeg hadde melk stående i et syltetøyglass på kjøkkenbenken.

glass
Stoffet skal deretter tørke over natten. Jeg kjørte stoffet i tørketrommelen i stedet.

Deretter gjorde jeg som beskrevet i forrige innlegg, bortsett fra  at jeg nå prøvde med fargeprint. Og et svart-hvitt bilde som kontroll. Det var jo riktig nydelig da det kom ut av skriveren (men fy, det brukes mye blekk).

Jeg lot trykket tørke i 20 minutter før jeg klippet det fargede trykket fra det svart-hvite og la dem i to adskilte eddikbad, for å unngå eventuell fargesmitte.  Jeg målte ikke eddikmengden, men anslår en halv dl til 3 dl kaldt vann.

Dessverre gikk ikke første forsøk helt etter planen. Fargen blødde ut, og stakkars Audrey ble helt grønn på nesen. Det er mulig jeg var litt vel utålmodig…

test 1test 1 resultat

Men man lar seg ikke knekke. Jeg hadde fortsatt litt forbehandlet tøy igjen.

Denne gangen gikk jeg enda litt mer vitenskapelig til verks, og forsøkte flere alternativer.

Jeg lagde en Audrey i ren gråskala for å se hvordan hun ble sammenlignet med originalen, som nok hadde et lite fargeskjær i seg. Og i tillegg prøvde jeg tekst med farger og sammenlignet det med svart.

test 2 før

I og med at det ikke virket helt etter planen første gang, må man tenke nytt. Jeg gjorde derfor noen endringer i etterbehandlingen:

1) Jeg strøk stoffet etter at det var printet ut, før fikseringen.
2) Jeg brukte kokende vann
3) Jeg forsøkte å ha både salt og eddik i vannet (og har en kontroll med bare eddik)

Og eureka! Jeg har et resultat!

test 2 etter

Til venstre: Varmt vann pluss eddik. Til høyre: Varmt vann, eddik og salt (ca 1 ss)

Bildet er litt dårlig, men her er det for det første tydelige forbedringer fra første gang, og dessuten en tydelig forskjell på hvor mye fargene blødde ut.  Audrey har holdt seg bra i begge badene, det har også det svarte trykket. Men saltet har tydeligvis bidratt til at fargene holder bedre.

Dette vises enda bedre på nærbildet:

nærbilde tekst etter

Kun eddik til venstre, eddik og salt til høyre.

Den røde fargen har blødd litt utover i begge badene, men resultatet fra salt- og eddikbadet er likevel langt bedre enn jeg hadde forventet etter første forsøk.

Så oppskriften på (forhåpentligvis) holdbart print – i farger – rett fra blekkskriveren er altså:

Bruk lerretsstoff i 100% bomull. Silke kan visst også brukes, men det har ikke jeg prøvd.

Forbehandling:

255 g varmt vann
30 g alun
12 g krystallsoda
3 g tøymykner

Blandes i en bolle, la stå i et kvarter. Det vil boble litt, men det er meningen.

Ha i tøyet og la det ligge dekket av væsken i 15 minutter. Rør av og til for å sikre jevn fordeling. Bruk gummihansker. Vri av væsken. Den kan du bruke om igjen. Ha på et tett glass. Væsken vil skille seg, men det er bare å riste glasset, så blander den seg gjen.

La tørke over natten.

Stryk stoffet. Fest til fryserpapir (se Vi tester. Del 1)
Skriv ut. La blekket tørke i et kvarter. Ta av fryserpapiret. Stryk stoffet igjen.

Etterbehandling

3 dl kokende vann
1 ss salt
1/2 dl eddik

Blandes i en gratengform eller lignende – stoffet skal ligge flatt.
La stoffet ligge i ro i badet i 20 minutter. Ta opp, skyll av og tørk. Stryk for å fiksere til slutt.

Jeg kan selvfølgelig ikke garantere at dette vil fungere for alle (etter tilbakemeldingene andre steder har visst folk hatt ymse erfaringer), men det er verdt et forsøk.

NB! Jeg brukte en Canon skriver – kanskje reagerer ikke blekket i andre skrivere på samme måte.

Gi meg gjerne en tilbakemelding og fortell hvordan det gikk dersom du prøver!

PS: Prøver videre: Her er Debbie Harry i Andy Warhol-utgave: Original, før vannbad og etter vannbad. Det lønner seg nok  å velge farger med omhu.

SONY DSCdebbie førdebbie etter